Prosjekt / Kollodium

 

Et kollodion våtplateportrett er mer enn bare et fotografi – det er en
alkemisk reise, en nesten magisk prosess som skapes på stedet med
håndlaget film og på plater i mørkerom. Dette er ikke bare et bilde; det er
et møte. Kollodium handler om mer enn fotografi. Det handler
om det autentiske, sannhet, tilstedeværelse og historiefortelling.

 

 

 

Min kollodiumreise begynte for åtte år siden, da jeg deltok på mitt aller første kurs med fotolegenden Jill Enfield. Denne opplevelsen tente en gnist i meg siden jeg alltid har jobbet med alternative teknikker og søkt alternative kunstuttrykk. Ikoner som Sally Mann og Edward Curtis har inspirert meg mye i den kunstneriske prosessen og visjonen min. Siden den gang, ved siden av mitt arbeid som kunstfotograf og min utforsking av vårt forhold til natur, har jeg brukt utallige timer på å lære, eksperimentere og skape. Det har vært en ydmyk reise, hvor hver feil har lært meg mer om den intrikate og krevende prosessen bak disse unike platene og dermed skapt mitt eget uttrykk.

Når jeg arbeider med kollodion, handler det om å lage plater – ikke om å "ta" bilder. For meg er dette en prosess hvor det autentiske og ekte står i sentrum. Målet i prosessen er å fange noe dypt og ærlig, en fortelling som speiler mer enn bare fasaden.

I det øyeblikket våtplaten, mettet med sølv, møter lyset, skjer det noe unikt. Modellen må sitte helt stille i lange eksponeringer – kanskje i 5, eller 15 sekunder. I denne stillheten, energien og speilingen skapes noe uforutsigbart og unikt. Når den eksponerte platen fremkalles og kjemikaliene forvandler bildet fra negativ til positiv på den mørke aluminiumsplaten, oppstår en speiling.

Prosessen er både alkemisk og i mine øyne, magisk. Kjemikalier blandes for å gjøre en våtplate sensitiv for lymed sølvnitrat (ren sølv), som legges i en plateholder og settes i et storformatskamera. Når platen fanger lyset, oppstår portrettet – uforutsigbart, organisk, levende og helt unikt.

For meg er dette en påminnelse om livets flyktighet, skjørhet og øyeblikket /tilstedeværelse. Det er en påminnelse om noe sant og en invitasjon til å se dypere i seg selv. Kollodion handler ikke bare om teknikk; det handler også om å gi slipp på kontrollen, skape en energi og la de organiske tilfeldighetene få spille inn.

En portrettsession er en begivenhet i seg selv. Å lage portretter kan ta alt fra noen timer til en hel dag. Etterarbeidet, som inkluderer skylling, skanning, retusj og beskyttelse med lavendelolje, tar enda en dag. Når motivet er ferdig kan det forstørres og printes på bomullspapir med pigment. Kollodium er ikke for alle, men for de som vil utforske det, er det en sjelden anledning til å se seg selv på en helt ny måte.

I dag er fotografering ofte raskt og hverdagslig med den teknologien vi alle har tilgang til, men med kollodium hedres den gamle, seremonielle følelsen i portrettet tilbake. Det minner om tiden da fotografen kom med hest og kjerre, og det å bli portrettert var en stor begivenhet. Et portrett som skulle vare i generasjoner. Kollodiums våtplateteknikk ble oppdaget av Fredric Archer i 1851, og var da en revolusjon og en del av fotografiets fødsel. Selv nå, med moderne teknologi, overgår dette analoge mediet ofte de digitale kameraene i både kvalitet og dybde. I en verden hvor teknologi og AI styrer mer og mer av vår hverdag, søker mange tilbake til det sanne ekte, og kollodium-teknikken er og blir en sterk påminnelse og kommentar til dette.

 

Echoes of Utopia
2025-

I de stille, gjengrodde landskapene i det tidligere Jugoslavia reiser betongmonumentene seg som eldgamle voktere—formet av drømmen om et land som ikke lenger finnes. Dette er Spomeniks: surrealistiske, betongbrutalistiske-monumenter reist på midten av 1900-tallet for å hedre motstanden og samholdet blant de jugoslaviske partisanene under andre verdenskrig. Født ut av en utopisk visjon i kjølvannet av en ufattelig krig, representerte disse abstrakte og futuristiske strukturene en felles identitet, fremskritt og håpet om en delt framtid. I dag står mange i ulike grader av forfall—glemt av noen, politisert av andre, men fortsatt utstrålende en høytidelig kraft.

 

Min ti år lange besettelse med våtplateteknikk fra 1850, med dens unike karakter og iboende uforutsigbarhet, står i sterk kontrast til den kompromissløse soliditeten i brutalistisk arkitektur. Der betongen dominerer, flyter kollodium fritt. Der brutalismen er monumental, er våtplatene intime og flyktige. Resultatet er en urovekkende visuell dialog—en samtale mellom det varige og det forgjengelige, ideologi og forvitring, minne og myte.

 

Metallplater dekkes med sølvnitrat, eksponeres i storformatkamera og fremkalles på stedet i et provisorisk mørkerom. Hver unike kollodiumplate skapes med en metode som i dag praktiseres av kun en håndfull samtidskunstnere verden over. Prosessens uforutsigbarhet—kjemiske slør, sprekker og spøkelsesaktige anomalier—blir ikke korrigert, men omfavnet. De speiler erosjonen og usikkerheten som er inngravert i selve monumentene. I kollodiumets alkymi gir platene et unikt uttrykk, som forvandler hard betong til utenomjordiske former, mykner kantene og åpner for nye emosjonelle tolkninger av disse politisk ladede strukturene.

 

Dette prosjektet søker ikke å dokumentere eller arkivere. Det er snarere et visuelt sukk—en utforskning av forgjengelighet og minne. Gjennom den alkemiske prosessen blir disse monumentene re-konstekstualisert—ikke som propagandaens levninger eller utdaterte krigsminnesmerker, men som poetiske terskler mellom fortid og nåtid, utopi og etterspill. De fremstår som lysende åpenbaringer, suspendert i tid, og speiler både storheten i sin opprinnelige hensikt og melankolien i sitt forfall.

 

I en tid preget av digital hastighet, kunstig intelligens og historisk hukommelsestap, inviterer Echoes of Utopiabetrakteren til å senke tempoet, se dypere, og reflektere over maktens forgjengelighet, minnets skjørhet og den merkelige skjønnheten som oppstår når to fjerne epoker—betongmodernismen og fotografisk analog magi—kolliderer.

 

Serien representerer et møtepunkt mellom kunstfotografi, faglig alternative teknikker, samt er en homage til fødselen av fotografiet og historisk fortelling.

 

-Christian Houge

Christian Houge er en norsk kunstner og fotograf med over 25 års virke, kjent for sine dyptgående, visuelt slående og ofte urovekkende prosjekter som utforsker forholdet mellom mennesket og naturen. Arbeidene hans tematiserer miljøødeleggelse, identitet og konsekvensene av mennekets erobring av naturen, alt sett i lys av den antropocene tidsalder, hvor menneskets aktivitet har blitt den dominerende kraften bak jordens økologiske endringer.

 

I Houges kunstnerskap møter estetisk skjønnhet destruksjon, og denne spenningen skaper en kognitiv dissonans som oppfordrer publikum til refleksjon over både sitt eget forhold til naturen og sin egen dødelighet. Fotografiet brukes ikke kun som dokumentasjon, men som et filosofisk, bevisstgjørende og eksistensielt verktøy. Houges streber ofte etter å menneskeligjøre naturen for at vi lettere kan identifisere oss med den og stille nye spørsmål I samtiden.

 

Houge arbeider både med storformat analogt fotografi, digitale teknikker og, de siste ti årene, den håndlagde 1800-talls teknikken våtplatekollodium. Han integrerer ofte performative og skulpturelle elementer i prosessene sine i møte med temaer som forgjengelighet, sårbarhet og kulturell arv.

Houges arbeid har blitt vist på en rekke anerkjente institusjoner internasjonalt, inkludert Hosfelt Gallery (New York og San Fransisco), Fotografiska (Stockholm), Galerie Omnius (Arles), Johnson Museum (New York), Bold Gallery (Praha),  Museum of Photography (Los Angeles), Whatcom Museum (Washington) og Three Shadows (Beijing). Han har også hatt samarbeid, symposium og foredrag med Norske ambassader i blant annet Beijing, New York, Rotterdam, Praha, Haag og London.

 

I tillegg har Houge holdt foredrag og kunstnersamtaler på flere toneangivende plattformer. Han deltok med en TED Talk i 2012 med tittelen Exploring Man’s Condition Through Photography, og i 2021 mottok han den norske Fotografiprisen for hans mange miljørelaterte serier, en nasjonal anerkjennelse for fremragende kunstnerisk arbeid innen fotografi.