Ingen bannere. Ingen åpningstaler. Ingen hvite kuber.

Utstillingen skjer i skyggene – i byens glemte rom. Tomme bygg, mørklagte kjellere, steder som står og venter på å bli noe annet. Steder byen har forlatt. Vi gjør dem levende igjen.

Dette er ikke pynt. Dette er kunst som nekter å spille etter reglene. Rå vegger, støv, kunstverk som ikke ber om lov. Publikum snubler over det, møter det uten filter, eller går glipp av det helt.

Forsømt og forlatt er første kapittel. Vårt spark mot en byutvikling som polerer vekk særpreg og minner. Vi tar ruinene tilbake og fyller dem med kunst som slår tilbake.

Sammen med Christian Houge setter vi gnist i byens mørklagte mellomrom. Hans portretter, skapt med den glemte Kollodium våtplate-teknikken, åpner et nytt rom: et rom for menneskelig sårbarhet, tilstedeværelse og råhet.

I en tid der alt filtreres, redigeres og poleres, insisterer Houges portretter på det motsatte. De viser mennesket uten masker – med blikk som ikke glatter over, hud som bærer merker, trekk som ikke lar seg skjule. Kjemiske riper og flekker gjør bildene levende: tilfeldighetene blir en del av sannheten. Der teknologien søker perfeksjon, avslører kollodium det ekte og skjøre.

Resultatet er bilder som ikke streber etter å være vakre, men som hjemsøker. Mennesker som ikke presenteres som idealer, men som bærere av sårbarhet, styrke og brudd. Et motbilde til samtidens iscenesettelse – og en påminnelse om at det ekte alltid er uperfekt.

Plassert i Oslos egne forlatte rom oppstår en direkte resonans. Portrettene møter rå vegger, støv og stillhet. Begge bærer spor av tidens gang. Begge minner oss om at det som faller utenfor, kan åpne for nye måter å se og være sammen på.

Houges arbeid berører også mennesker i randsonene – subkulturer og livsverdener som ofte skyves ut av sentrum. Nettopp her ligger forbindelsen til Forsømt og forlatt: alt som ikke passer inn i det glatte narrativet, alt som byen helst vil glemme, får en stemme.

Alt faller. Alt forgår. Betong knuser, ideologier ruster, fellesskap smuldrer.
Men ruinen dør aldri helt. Den gnager, den blør, den åpner rom for noe nytt.
Der byen rakner, vokser det vi trenger mest: nye uttrykk, nye fellesskap, nye måter å være til på.

Forsømt og forlatt er ikke en slutt – men et startskudd.

Kartet viser vei.

 

Forsømt og forlatt del I gjennomført i september 2025. Posten oppdateres.